Vi seilte inn en morgen på Le Havres havn, samme dag så fikk jeg brevet.
Ordene du skrev brennmerket min sjel, og jeg tenkte først jeg ikke ville leve.
Jeg ravet rundt i gatene i de franske havnestrøk, sanseløs av rom og sorg og savne'.
I et bakrom i en bar, holdt han til - jeg sa: 
Kan du svi vekk og erstatte dette navnet?
Og skriv HÅP, bare HÅP, HÅP

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod 
og brenn'merk min hud med sjømannsordet.
Det er ikke kjærlighet, for som alle sjømenn vet, er hun en kald og troløs hore.
Men gi meg tre bokstaver som står i evighet. 
Gjør det pent og vis du kan ditt yrke.
Det er ikke T R O , den lå bak meg da jeg dro, 
jeg trenger ingen gud, kun egen styrke.
Kun HÅP, HÅP, HÅP

Nå står det over hjertet med et anker til pynt, tre blåsvarte, gotiske bokstaver.
Den natten var min dåp, og ordet mitt er HÅP, og min kirke var et bakrom i LeHavre.
Og vi skrev HÅP, HÅP, Håp.

Vi seilte neste morgen mot Spaniens kyst, og det verket i tre-fire dager.
Men sårene har grodd, jeg hadde aldri trodd at hjerter kan leges med bokstaver.
Og med HÅP, HÅP, HÅP.

HÅP, bare HÅP, HÅP